Norwegian Compound Exercises
Oppgaver:
1. Read the following text and see how many compound words you can find.*
Finner og spøkelser på Krokskogen
Krokskogen kalles den skogen som strekker seg fra Oslo i øst til den stuper bratt ned mot Tyrifjorden i vest. Det er en skog med mil etter mil av tette graner. Inniblant er det små tjern, idylliske på en lys sommerdag, mørke og skumle en høstkveld. Når du kommer opp på en høyde, strekker skogene seg så langt du kan se. Men når du er nede i et dalsøkk, ser du ikke annet enn grantrær og busker. Noen ganger er buskaset så tett at det er umulig å komme igjennom. Her kan man gå rundt i dagevis uten å møte et menneske, og her kan selv den modigste bli slått av skrekk. Plutselig føles det kaldt. Noe rasler mellom trærne. Et dyr, en fugl, eller kanskje er det tusser og troll eller de underjordiske; vesener fra andre dimensjoner som av og til bryter igjennom til vår.
En vinternatt, da han var helt ung, bestemte min bror, Karstein, seg for å overnatte på ei lita hytte i skogen. Han gikk hjemmefra før det ble mørkt. Klokken 11 på kvelden var han plutselig tilbake igjen. Helt vettskremt. Han hadde hørt en hund bjeffe like utenfor hytta. Men det var ingen hund der. Kanskje var det hunden til de underjordiske han hadde hørt, kanskje var det spøkelset av en finnehund. En gang bodde det mange finner på Krokskogen.
Finnene er et folk som ikke ligner på skandinavene. De har et asiatisk språk som tilhører den finsk-ugriske språkfamilien. Finnene kom en gang for lenge, lenge siden fra et område nær Mongolia. Selv om de er lyshudede, ser de annerledes ut enn folk ellers i Skandinavia. Kroppsbygning og ansiktstrekk er bredere og øyeformen ofte litt asiatisk.
Det var vanskelig å leve i Finland i gamledager. Fattigfolk sultet. På 15-16-hundretallet begynte fattigfinnene å vandre vestover i håp om et bedre liv. Rundt 1640 kom noen av dem til Krokskogen. Der slo de seg ned og der bodde de et par hundre år. De hogde ned trær og bygde seg små fattige hus, eller stuer som vi kaller dem. De ryddet seg åkerlapper og dyrket rug. De hadde liten kontakt med bygdefolket.
Helt utenfor lokalsamfunnet levde de likevel ikke. De døpte barna sine i kirken og lærte seg etter hvert norsk. Med årene flyttet de ned i bygda og giftet seg med nordmenn. Fremdeles kan vi se de brede, finske ansiktstrekkene blant folk langs østsiden av Tyrifjorden og Steinsfjorden.
De fleste stuene deres er borte, og der det en gang var jorder, står granskogen tett. Noen av finnestuene står der fremdeles. Med årene har bygdefolket bygd på og fornyet dem. De bruker dem som jakthytter og fritidshjem. 
Helt borte er likevel ikke krokskogsfinnene. Der det lå stuer, uthus og åkre, lever spøkelsene deres sit hemmelige liv. Av og til støter bygdefolk på folk som ikke er av denne verden. Det er for eks Anne, finnekonen, som en søndag skulle ned til kirken og døpe ungen sin. Hun satte ungen i en ryggsekk og kjørte nedover mot bygda på ski. Stien var lang og bratt og det gikk fortere og fortere. Da hun kom ned, oppdaget hun at kvistene hadde slått av hodet på ungen. Nå går hun igjen på Krokskogen.
Ellers går det mange historier om Anne og Samuel, mannen hennes. Han var visst eldre enn henne og lyngesyk. Da hun ble spurt om hvordan Samuel hadde det på slutten svarte hun at han led så fælt, bare lå der og lå der, til slutt satte hun knærne i brystet på ham og fingrene i strupen på ham, og da kom Gud Fader og tok ham... Hun går fremdeles rundt på Finneflakseter hvor hun og Samuel bodde. Einar, barndomskameraten min, har sett henne. Han overnatter der ofte, helt alene. En natt våknet han av at det sto en ung jente ved sengefoten og så på ham. Hun hadde lang, hvit nattskjorte på seg og langt, lyst hår nedover ryggen. Så bøyder hun seg over senga og betraktet ham undersøkende. Einar ble lys våken. Hvem kunne det være? Han reiste seg opp i senga, men da forsvint ungjenta rett ut gjennom veggen. Ved Finneflakseter er det også to store steiner hvor Anne og Samuel dyrket sin hedendom. Tidlig om morgenen har mange sett dem. De kommer ut av skogen, stopper ved en stein, som kalles Blåsteinen, før de langsomt og lydløst beveger seg nedover, passerer husene og forsvinner nede i myra ved de store steinene. Der har de sitt tilhold og kan fortsatt dyrke sin hedendom, nå som dengang