UCL WIKI

UCL Logo
Child pages
  • Paa fottur i Jotunheimen
Skip to end of metadata
Go to start of metadata

På fottur i Jotunheimen


Jotunheimen eller Jotunheimar, som de gamle nordmennene sa, er navnet på det ville fjellmassivet som dekker store deler av Sør-Norges indre.  Fjellene er blant de eldste i verden.  Derfor er de lavere og mindre spisse enn Alpene eller Himalaya, for isbreer og vær og vind har tæret på dem i millioner av år. Glittertind, den nest høyeste toppen i Skandinavia, er bare 2466 meter over havet. Den er dekket av evig snø. Galdhøpiggen er det nest høyeste på 2469 meter.  Ikke så høyt egentlig når vi tenker på at Mont Blanc er 4810 meter og Mont Everest er 8848.

          De gamle nordmennene trodde at verden var delt i tre.  Den delen som menneskene bor i kalte de Midgard.  I Midgard lå Åsgard, som var gudenes hjem.  Utenfor Midgard lå Utgard og her bodde de farlige trollene eller jotnene.  Når de gamle nordmennene så opp på disse enorme, ugjestmilde fjellområdene tenkte de at der måtte jotnene bo.  I fjellmassivet finner man store og små isbreer.  Ut fra breene renner bekker og elver som samler seg og blir til vann.  Overalt i Jotunheimen blinker det i blå og grønne vann.  Om sommeren er det vanskelig nok å ferdes i fjellet. Om vinteren, når hele området er dekket av snø, er det farlig, for da kan det plutselig blåse opp til snøstorm så det blir umulig å se hvor man går.  Det eneste man kan gjøre for å overleve, er å grave seg ned i snøen og håpe at været klarner før man fryser i hjel.  
Fra Osloområdet er det enklest å komme opp i Jotunheimen med buss eller bil gjennom Valdres.  Valdres er en av fire lange daler som gjennomskjærer fjellene i Sør-Norge.  De starter på lavlandet i sør, og ender i fjellmassivet mot nord. Fra vest har vi:  Hallingdal, Valdres, Gudbrandsdalen og Østerdalen.  Mellom dem ligger det høye fjell og enorme platåer eller vidder.  Nå går det bilveier mellom dalene, men i gamle dager var det vanskelig å komme fra den ene dalen til den andre.  Derfor utviklet hver dal sin egen spesielle kultur, arkitektur og dialekt.

          En vakker dag i august tar Samy og jeg Valdreskspressen fra Hønefoss.  Bussen kjører opp gjennom Ådalen.  Ved Nes i Ådal stopper den ved en veikro som heter Valdresporten.  Sjåføren sier at vi skal bli stående i syv minutter.  Ådalen ligger ikke langt fra Vassfaret hvor vi fremdles finner brunbjørner.  Inne i kafeteriaen står det en utstoppet bjørn.  Bjørnen har vært fredet siden 1920-tallet, så det må være lenge siden denne ble skutt.  

          Turen går videre gjennom Valdres.  Det er mye skog her, og bondegårder med hvite hus og røde låver.  Av og til stopper bussen så folk kan gå på og av.  Det er ikke så mange som tar bussen.  Hva som slår folk fra andre land er hvor få mennesker det er overalt i Norge, bortsett fra midt i Oslo eller en av de andre større byene.

          Vi kjører forbi den siste gården i Valdres og ved halv ett tiden kommer bussen til Beitostølen som ligger i tregrensa. Det betyr at det bare er noen små bjørketrær her.  Høyere oppe vokser det bare lyng og kommer du enda høyere, finner du ikke annet enn stein.  På Beitostølen er det en mengde hytter samt hoteller, et par butikker, en kafeteria og en pizzarestaurant.  Hit trekker folk fra Oslo og østlandsbyene i feriene.  I påsken går de på ski. Om sommeren går de på beina eller slapper av.  De som kan, tar seg en tur om høsten også, når fjellviddene flammer i rødt, oransje og gult.

          Bussen går bare til Beitostølen så Samy og jeg må gå av og vente i halvannen time på bussen til Gjendesheim.  Først finner vi ut hvor Gjendesheimbussen stopper.  Så går vi til en kafeteria og kjøper lunsj.  Samy spiser spaghetti bolognaise og jeg spiser fish and chips.  Da jeg var barn og far kjørte oss Norge rundt i feriene, stoppet vi ofte og kjøpte is her.

          Vi går til bussholdeplassen i god tid.  Det står et par fotturister pluss to eldre damer med handlevesker der og venter.  Bussen kommer.  Da vi alle er kommet på, starter den, selv om den egentlig ikke skulle gått før om ti minutter. 

          Snart forlater vi hyttebebyggelsen og kommer opp på Valdresflya, fjellplatået som ligger mellom Valdres og Gudbrandsdalen.  Her vokser det ikke annet enn lyng og mose.  Overalt ligger det store steiner med lysegrønt lav på.  Isbreen har ført dem med seg for lenge siden.  Et par steder ser vi geiter.

          Klokken ti over halv tre er vi på Gjendesheim turisthytte.  Samy og jeg får et lite, primitivt rom med to køyesenger, en pinnestol og et lite bord.  Sengetøyet blir ikke skiftet mellom hver gjest, så man må ha med lakenpose som man kan krype inn i.  Vi bor i annen etasje og i første er det dusj og badstue.     

          Gjendesheim ligger ved den ene enden av det lange, smale og aldeles grønne Gjendevannet.  I motsatt ende av vannet ligger Gjendebu.  Midt imellom ligger Memurubu.  Mellom Gjendesheim og Memurubu finner vi den berømte Besseggen, en høy, skarp egg som reiser seg mellom Gjendevannet og Bessevannet og er en av Jotunheimens best kjente turistattraksjoner.  Det var over Besseggen Peer Gynt red på bukken og landet i Gjendevannet. Når man klatrer opp Besseggen trenger man begge hender til å holde seg fast.  

           Middagen på Gjendesheim er hyggelig.  God, gammeldags norsk mat,  ikke noen nymotens greier som fish and chips og spaghetti bolognaise.  Alle gjestene sitter rundt store bord, som en familie.  Først får vi fiskesuppe, så blir det sendt rundt fat med karbonader, grønnsaker og kokte poteter.  Til dessert får vi fruktkompott. 

           Etter middag går Samy og jeg ut en tur.  Klokken er åtte men det er langt fra mørkt.  Vi tar stien langs Gjendevannet.  Flere steder kommer vi forbi folk som har satt opp telt for natten.  Vi går og går.  Det er lett å gå i fjellet.  Lufta er tynnere og lettere enn i lavlandet.  Snart kommer vi til en skog av småbjørker som vokser i vannkanten.  De fyller lufta med en søt og krydret lukt.  Vi fortsetter til vi kommer ut på et lite nes med sandstrand som strekker seg ut i vannet.  Vi kan se at mange har gjort opp varme og laget mat her, men ingen har lagt igjen søppel.  Solen glir sakte ned bak fjellene.  Himmel og vann farges rødt og oransje.  
Det begynner å skumre.  I det fjerne kan vi se Gjendesheim.  Vi snur og går tilbake gjennom bjørkeskogen som i tussmørket dufter enda sterkere enn før.  

          På Gjendesheim er det ikke stort annet å gjøre enn å legge seg.  

          Neste morgen skinner solen.  Vi var her for fem år siden også.  Da måtte vi stå opp tidlig fordi vi skulle vi gå Besseggen og ta båten til Memurubu, hvor vi skulle starte, klokken sju.  I dag skal vi gå til Glitterheim, som ligger like under Glittertind.  Derfra skal vi gå videre til Spiterstulen hvorfra vi skal ta buss til Vinstra i Gudbrandsdalen hvor vi skal besøke venner.

          Klokken åtte starter vi på en tur som ifølge kartet skal ta syv timer.  I begynnelsen er det samme løype som til Besseggen.  Løypa går oppover i fjellsiden.  Med sekk på ryggen blir det ganske hardt.  Og her går vi i flokk og følge.  Det er moro å se at folk i alle aldre og størrelser, og ikke bare unge, superspreke, supertynne mennesker.  Noen går sakte, noen går fort.  Alle hilser og smiler.  Vi puster og peser og svetter og går, oppover og oppover.  Omsider flater fjellet seg ut.  Her deler stien seg.  Besseggen til venstre, og Glitterheim rett fram.  Alle går til venstre unntatt oss.  Snart er vi alene i fjellheimen. Vi kommer til en lang, flat dal hvor det ikke vokser annet enn lyng.  Lengre framme får vi øye på to personer til som går i samme retning som oss.  Så er vi ikke aldeles alene!   Solen baker.  Rundt oss ser vi bare himmel og fjell.  Hele tiden følger vi de røde T'-ene som er malt på fjell og steiner og viser hvor man skal gå.  Ved 12-tiden blir vi sultne og setter oss ved kanten av en myr og spiser.  Et sted i nærheten piper en liten fugl.  Et par fluer vil gjerne smake på brødskivene våre.  Ellers hører vi ikke en lyd, ikke en bil, ikke et fly.  Foran oss ser vi en elv som munner ut i et vann og ved vannet står det et hus.  Jeg tar fram kartet for å sjekke at vi er på riktig vei.  Vinden rusker kraftig i det da jeg folder det ut.  Grunnen til at vi ikke har merket at det blåser er at det ikke finnes trær her.  Vannet heter Russevann.  Vi må over elven og videre langs vannet.

          Vi begynner å gå igjen.  Snart er vi ved elven og vannet.  Vi må over en hengebru. Den gynger faretruende.  
"Ikke rist!"  sier jeg til Samy som går bak meg.  

"Jeg rister ikke," svarer han, "den bare gynger sånn av seg selv..
Så går vi langs det blå vannet.  Der sitter de to som gikk foran oss og spiser.  Det er to jenter på ca. 20 år.  De sier at de skal til Glitterheim.  Like etter møter vi tre unggutter som forteller at de kommer fra Glitterheim.  De lurer på hvor langt det er til Gjendesheim.  Ellers ser vi ikke et menneske.

           Men alt godt tar slutt.  Stien svinger vekk fra vannet og oppover.  Det blir mer og mer steinete.  Vi går langs en vill elv.  Så kommer vi til en hengebro.  Denne er høyere og skumlere enn den første.  Faller vi ned her, går det oss ille.  Ved begynnelsen av brua står det at den bare kan ta en person av gangen.  Samy går først.  Jeg tar et par bilder av ham.  Så går jeg, våger ikke å se ned.   På andre siden av brua fortsetter løypa oppover i steinrøysa.  Her er det bare stein.  Du må konsentrere deg om hvor du plasserer føttene.  Nå ser vi ikke de to jentene mer.  Vi er alene på Norges tak.  Over oss kretser to ørner.  De seiler rundt på lange vinger, svarte mot den blekblå himmelen, lik gribber i ørkenen når de ser folk som holder på å tørste i hjel.  Her tørster man i alle fall ikke i hjel, for stadig kommer vi til bekker som renner under steinene.  Ellers kan landskapet godt ligne en ørken, for ingen ting vokser her.  Det er kaldt.  Vi stopper og tar på oss anorakkene og spiser litt.  Et høyt, snøkledd fjell har kommet til syne over horisonten.  Vi tror det må være Glittertind.  

           Endelig er vi på toppen.  Og langt der nede ved et vann får vi se noen bygninger som ikke kan være annet enn Glitterheim.  Det er som å se ned fra et fly.  Vi går og går føttene mine verker.  All spenst i beina er borte.  Nå lengter jeg bare etter å komme frem til Glitterheim.  Det er over åtte timer siden vi begynte å gå.

           På Glitterheim får vi et rom som er enda mindre enn det vi hadde på Gjendesheim.  I enden av korridoren er det bad med dusjautomat hvor man kan dusje i tre minutter for fem kroner.  Vannet er deilig og varmt, den beste dusjen jeg noen gang har hatt.  Også her får vi gammeldags, norsk mat.  Da vi har spist, går vi tilbake til rommet vårt hvor vi har tenkt å lese en stund.  Da vi kom lurte vi på hvorfor det sto to stearinlys på rommet.  Nå forstår vi det.  Det finnes ikke strøm her.  Samy går og kjøper fyrstikker så vi får tent lysene.  Vi prøver å lese, men det er for mørkt.  For annen gang er det ikke annet å gjøre enn å legge seg til å sove.

          Det første vi ser da vi kikker ut av vinduet neste morgen, er en diger flokk med villrein  som går og gresser nede ved vannet.  Solen har stått opp.  Himmelen er blå.  En ny dag i jotnenes rike ligger foran oss...

Oppgaver:

1.     Hva forteller denne teksten oss om sørøst Norges geografi?
2.     Hvor stammer navnet Jotunheimen fra?
3.     Skriv et resyme av På fottur i Jotunheimen fra 3. avsnitt (En vakker dag...) (Ca. 400 ord.)

Jotunheimen National Park

Vocab

(is)bre m. 'glacier'
tære (tæret, tæret) 'consume, corrode, grind down'
evig 'eternal'
gjestmild 'hospitable'. Ugjestmild 'inhospitable'
bekk m. 'stream, brook'
vann nt  here 'small lake'
ferdes (ferdes, ferdes) 'journey, travel, walk'
overleve (-levde, -levd) 'survive'
fryse i hjel (frøs, frosset) 'freeze to death'
kro f. 'inn, tavern'
utstoppet 'stuffed'
frede (fredet, fredet) 'protect, conserve'.  Bjørnen er fredet 'the bear is protected'
tregrense f. 'where trees stop growing because of high altitude'
trekke (trakk, trukket) here 'retreat'
fjellvidde f. 'mountain plateau'
halvannen m. /f. halvannet nt. 'one and a half'
køyeseng m. 'bunk bed'
pinnestol m. 'spindleback chair, wooden chair'

nymotens 'modern, trendy'

greier pl. 'stuff'

varme m. here 'fire'

karbonade m. 'minced steak'
nes nt. 'headland'
skumre (skumret, skumret) 'get dark, night falling, night closing in'
tussmørke nt. 'twilight'
dufte (duftet, duftet) 'smell, give off pleasant aroma'
i flokk og følge 'walking in a crowd, lots of people together'
følge nt. 'crowd, procession'. Slå følge 'accompany'
dal m. 'valley'
pipe (pep, pepet) 'squeak'
munne ut (munnet, munnet) 'river running into lake'.  Elvemunning m. 'estuary'
ruske (rusket, rusket) 'tear at'
hengebru m. 'suspension bridge'
gynge (gynget, gynget) 'rock'
faretruende 'dangerously'
steinet 'stony'
skummel (skumlere, skumlest, skumle pl) 'scary, sinister, eerie, shady'
løype f. 'track'
steinrøys f. 'scree'

ørn m. 'eagle'

gribb m. 'vulture'
kretse (kretset, kretset) 'circle'
verke (verket, verket) 'ache'
spenst m. 'spring'
strøm m. 'current'.  Here 'electricity'
stearinlys nt. 'wax candle'
fyrstikk m. 'match'
villrein m./pl .'wild reindeer'

  • No labels